Christian Werner

Herr Werner, hva er det som gjør det så spennende å for en gangs skyld ikke tenke på stuen, men på badet?

For bare noen år siden tilbrakte man så lite tid som mulig på badet. Kroppspleie ble av mange sett på som en nødvendig plikt som man fikk overstått så raskt og så ubemerket som mulig.
I dag har vi ikke lenger et så hemmet forhold til dette. Kroppspleie har fått en mer nytelsesorientert rolle, og dermed også badet som rom for dette. Det har blitt et rom for sansene og avslapning, der vi gjerne tilbringer tid. Følgelig øker også kravene til dette rommet. Det er altså på tide å tenke grundig gjennom møblene på badet.

Har arbeidet med badet endret din oppfatning av design?

Det har forandret meg i den forstand at det har styrket min oppfatning av design. Det skyldes at jeg ikke ser på meg selv som en kunstner. Kunst er formålsløs, mens design tjener et formål – forresten er skjønnhet også et formål.
Som designer er man en integrert del av en hel produksjonskjede; da må man også ta hensyn til ting som materialbegrensninger eller produksjonsteknikker. Det positive ved å jobbe for industrien er jo at man ikke befinner seg i et vakuum. Metodisk sett får man fra industrien en slags «vindkanal» som man som designer kan sette seg inn i. Det opplever jeg som positivt og spennende i mitt arbeid.

Og likevel holder du fast ved det kunstneriske: tegner du fortsatt alt for hånd?

Det stemmer. Jeg elsker rett og slett å holde pennen i hånden og finpusse så lenge til det til slutt begynner å krible i magen. Da merker jeg at alt plutselig faller på plass – noe nytt tar form. Det er en energisk prosess, ikke en rasjonell planleggingsprosess.
Jeg er stolt over å stadig finne en sofistikert designstil som faller så godt i smak at mange sier: «Ja, det kan jeg kjenne meg igjen i».
Som designere står vi ikke på scenen, vi fyller ikke konsertsaler, men vår applaus er antallet eksemplarer. Noen ganger kaller jeg det også «massens kick». Industriell reproduksjon er en integrert del av designet vårt.

Gjelder dette også på verdensplan?

Etter min mening finnes det i dag, takket være de verdensomspennende mediene, noe som kan kalles en global «konsensus» om hva som er vakkert. Likevel setter vi pris på det når det fortsatt er et lokalt «preg» over det. Men jeg synes den tidsmessige dimensjonen er mer interessant enn den globale.
Vår oppgave som designere er å finne innovasjoner som gjenspeiler vår tid. Å gi mennesker muligheten til å uttrykke seg i sin egen tid er, etter min mening, en av de viktigste drivkreftene i arbeidet vårt. Det innebærer også at man som designer ikke bør være redd for å være kommersiell.

Hvordan kan man kombinere «konsum» med «design»?

Vel, det er også mange som er redde for for mye design. De ønsker seg egentlig bare litt normalitet, og det til en fornuftig pris. Det innebærer at man som designer også må kunne ta et skritt tilbake. Vi trenger produkter som ikke hele tiden roper «hei her», slik at disse menneskene kan identifisere seg med dem. Men på et tidspunkt blir tingene for enkle, og på et tidspunkt kan man ikke fjerne noe mer uten å falle tilbake til ren ingeniørkunst.
Som designer beveger man seg da i et spenningsfelt mellom banalitet og finesse. Kunsten består altså i å forenkle formene, men samtidig forsterke deres finesse og få dem til å treffe helt rett, slik at de, i likhet med Ketho eller L-Cube, imponerer med sine nøye avbalanserte proporsjoner og diskrete skjønnhet – og passer perfekt inn i rommets helhetlige harmoni.

Hvor lenge kan man egentlig identifisere seg med et produkt?

Siden badet har en gjennomsnittlig levetid på 15 til 20 år, er holdbarheten til den formelle uttalelsen her enda viktigere enn i de andre rommene.
Det er relativt enkelt å bytte ut en sofa eller en kommode. Men når man har blitt lei av innredningen på badet, er det ikke like enkelt å få det gjort. Det krever mye mer arbeid.