Cecilie Manz

Fru Manz, opprinnelig ville De studere malerkunst. Hvordan kom De inn på design?

Jeg hadde faktisk tenkt å studere maleri. Jeg elsker fremdeles lukten av oljemaling. Da jeg den gangen forberedte porteføljen min for kunststudiet ved Det Kongelige Kunstakademi i København, spurte noen meg hvorfor jeg ikke også søkte på Designskolen. Selv om jeg ikke så for meg meg selv der den gangen, sendte jeg likevel inn porteføljen min. Jeg fikk så innvilget plass på designstudiet, men ikke på Royal Academy. På den ene siden var jeg glad, men jeg var selvfølgelig også skuffet. Da sa jeg til meg selv at jeg skulle prøve det i 2–3 måneder, og hvis jeg likte det, skulle jeg bli; og hvis ikke, kunne jeg alltid dra. Og jeg elsket det – og ble.

Allerede ett år etter at du var ferdig med studiene, åpnet du ditt eget studio. Hvordan jobber du?

Jeg har alltid likt å jobbe alene. Kanskje fordi jeg aldri har funnet den perfekte partneren, jeg vet ikke. Et prosjekt kan oppta meg veldig mye, og det er nettopp det jeg liker så godt ved jobben min. Jeg kan ikke bare overlate denne intense prosessen til en annen person. For øyeblikket er arbeidssituasjonen min perfekt: Jeg har et lite team. Men det er alltid jeg som har det siste ordet.

Hennes design er svært minimalistiske. Ser du verkene hennes i sammenheng med hennes danske opprinnelse?

Absolutt. Jeg tror opprinnelsen vår ligger i blodet vårt, og at kulturen vår definerer oss. Folk i nord har en tendens til å være nøkterne, og det gjenspeiles i det klassiske danske designet. Jeg prøver å begrense objektene mine til det essensielle. Dermed gjenspeiler arbeidene mine temperamentet mitt veldig godt.

Hva inspirerer henne til designene sine?

Jeg tenker veldig mye. Det som er spesielt med inspirasjon, er at den først og fremst oppstår inne i meg. Jeg er som et filter: Alt jeg tar til meg av teksturer, bilder og stemninger, går gjennom dette filteret. Derfor kan jeg til slutt ikke si at det var akkurat dette eller det maleriet, eller akkurat denne eller den musikken, som inspirerte meg.

De sier selv at man ikke bør designe noe som kompliserer livet, for det ville være dårlig design. Hvordan kan De være sikker på at produktene Deres oppfyller dette kravet?

Når jeg designer en stol eller en liten skje, tar jeg den med hjem og prøver den ut: «hardcore testing». Det er virkelig viktig, for hvis den ikke fungerer for meg, hvorfor skulle den da fungere for deg? Og hvis den ikke ser bra ut hjemme hos meg, hvordan skal den da kunne se fin ut i et annet hjem?

Hvordan opplevde du samarbeidet med Duravit?

Reisene til Hornberg var noe helt spesielt for meg. I Danmark har vi mange kystområder, men ingen fjell – det høyeste punktet ligger på 200 meter. Det føltes som et eventyr da jeg sto på perrongen og ventet på toget, omgitt av alle fjellene. Jeg kjente at Duravit er en integrert del av dette stedet, og denne helt spesielle atmosfæren har også påvirket arbeidet mitt hos Duravit.
Jeg skjønte ganske raskt hvor mye kompetanse som ligger bak Duravit, hvor mye kunnskap og mange års håndverkserfaring!
Jeg syntes det var fantastisk å jobbe med alt dette og oppleve dette engasjementet. For å komme seg til møterommene må man bokstavelig talt kjempe seg gjennom hauger av kaolin og andre råvarer til porselen!
Men det er nettopp det som betyr noe for meg: båndet til materialet.