Konserthuset i Blaibach

Utgangspunktet for initiativet var samfunnshuset, som ble kledd med moderne synlig betong. Med det nye konserthuset, oppført etter tegninger av Peter Haimerl, fulgte den kanskje viktigste forandringen, som bidro til å gjøre byen til et nytt kulturelt sentrum. Arkitekturen ble her en drivkraft for forandring – nettopp fordi den sprang ut av lokalsamfunnet.

Vinklet parallelt med inngangen i skråningen, synker den kubeformede bygningsmassen halvveis ned i jorden og fremstår nærmest som en rå steinblokk som har landet på torget. Moderne arkitektur smelter sammen med tradisjon, for den uvanlige formen, med grove granittbiter i betongfasaden, minner om den tidligere steinhuggertradisjonen i Blaibach. Bygningens smale hovedfasade åpner seg i en spalte, under hvilken en bred trapp fører til hovedinngangen på siden. Slik tar den underjordiske foajeen imot besøkende med en dyktig iscenesatt dramaturgi. Også toalettrommene imponerer med en sammensetning av Vero-servanter og de allsidige DuraStyle-toalettene fra Duravit.

Den bratte, men likevel romslige konsertsalen er det overraskende høydepunktet i det romlige spillet. Den skrå formen med vegger med mange spalter følger ikke et visst uttrykk, men utelukkende akustikernes retningslinjer. Her folder veggene seg i lag og lameller til et stort, vindusløst lydrom. Det er plass til rundt 200 kultur- og kunstelskere som kan lytte til arrangementer som skifter hver måned, fra klassiske pianokonserter til tango- og boogie-kvelder.